Festtale for Søndre Katland fyr

Sondre Katland fyr Ola Sendstad 310918 kopi«Di Katlandgudan va heil gal. Di rodde te byen i storm.» sa min mor.

Tekst: Holger Reisvaag, siste oppsynsmann på Søndre Katland

Da jeg var ung gutt fikk vi ikke lov å dra ut i robåten til Katland. Det var et farlig område sa mine foreldre. Som voksen fikk jeg tilsynet med fyrlykta der, og måtte gjøre meg kjent med de farer som var antydet.

Men, min karriere i Kystverket begynte lenge før. I begynnelsen av 60-årene bodde der et par underlige østlendinger på vester Langøy. Ole hette han, og han hadde søstera med seg. Det ble sagt at foreldrene kjøpte stedet for å få dem bort fra hjemstedet. Ole var superglup; så mye at det tippet over. Han vandret rundt med en gryte på hodet i tilfellet atomkrig, og hadde veldig store planer alltid.

Min far spurte ham en gang om han ikke hadde hatt det bedre om han hadde en kone å dele livet med. «Det er nok en god idé, og der finnes uttalelige av dem som annonserer at de kunne tenke seg det», svarte han, men det ble ikke noe av det.

Ole hadde overtatt tilsynet med Bremerodden fyrlykt, men da vindusvaskespriten var drukket opp, og han stadig gikk seg vill på øya, ble min far i 1963 kontaktet om han ville overta tilsynet. Han skulle få kr 550,- pr år. Da måtte han ut til fyret hver uke for å fylle på parafin, rengjøre vekene, og pusse vinduer. Bremerodden er ikke så veldig ankomstvennlig, og pappa mente det var for lite betalt så han sa nei takk. Men de fikk ingen annen, og han ble da spurt om han ville ta det for kr 650,-. Da han skjønte at de var litt i nød, sa han at han ville ta det for kr 800,-. Det var den eneste gangen min far viste tegn til å være businessmann. Kontrakten ble midlertidig, men de fant ingen andre, så den fortsatte.

Pappa var veldig opptatt med annet arbeid, og lærte fort opp meg til dette som tolvåring. Jeg rodde raskt over fjorden, løp på 20 minutter fra Midtlangøy til fyret.
Vi fant ut at der var større parafintanker å få. Vi fikk fjortendagerstank, og dermed ble jo lønna egentlig doblet. I 1969 var jeg atten og fikk egen kontrakt. Da var jeg innenfor hos Fyrdirektoratet, og derfor fikk jeg tilsynet med Katland i 1972.

Det å være tilsynsmann førte med seg mange erfaringer - tenker på å ta seg trygt fram dit, gjøre jobben så godt som mulig, føle ansvar for de sjøfarende osv. Da jeg fikk Katland fikk jeg også Sandøya. Det medførte at jeg måtte kontakte Leonard Olsen i Loshavn som hadde sagt opp tilsynsmannsjobben. Det var et hyggelig bekjentskap. Noen ganger lånte jeg robåten hans over til Sandøya. Så ble jeg bedt inn til ham og kona og fikk kaffe og kaker. Da snakket vi mye om lyktene, og om folket som hadde bodd der, om uvær og godvær, om Loshavn, ja også om Jesu Kristus, og livet vi en gang skal ut av her på jord for så å gjenoppstå til noe nytt og ukjent. Slike trygge, gode, lune samtaler er med og former en. Livserfaringer fra andre er gull verdt.

Jeg er ingen tøffing på sjøen, og gjennom over tretti år i tjeneste på lyktene opplevde jeg nok flere prøvelser. Men, det var det at jeg var nødt til å komme meg ut som var mest verdt. Skjærgarden vår er oftest mest vakker og spennende i litt andre stemninger enn de vi får på en stille sommerdag. Det hendte at en lykt ble meldt sluknet, og da var det bare å rykke ut. En gang det var Bremerodden som feilet var hele Langøy dekket av et 2 cm tykt lag med jågel, is. Det var ikke mulig å gå inn med båt ved fyret, så vi måtte ta oss over land, opp på Stabnefjellet, og skli ned til Lykta. Det var like før vi havnet i Glusebukta. Det vil jeg ikke gjøre om igjen.

Når en skal inn til Katland så er nordsiden og østsiden beste stedet å gå inn. På Østsiden sitter alltid dreggen, og det er lett å få den løs igjen. En gang jeg skulle inn der hadde jeg med min unge svoger. Han hadde fått beskjed om å hoppe straks vi var nær nok til land for så å legge en løkke på fangelina omkring den bolten som står der. Så red vi inn på en dønning, men han ble litt alterert og hoppet i sjøen. Da var der bare en ting å gjøre, og det var å komme seg trygt ut igjen, hale opp dreggen, og deretter dra opp gutten som hang på slep etter fangelina. Der var kun fem grader i vannet så vi måtte tøffe hjem og fyre opp i hytta på Kveldsundet. Jeg gav ham et stort glass gammel rognebærvin, og han kom seg igjen.

Senere kjøpte jeg en aluminiumsbåt, en Buster Sun. Det er alltid lettere å ligge på dregg med en lett båt. Det sliter ikke så mye. Og da barna etter hvert ble ti til tolv år hoppet jeg i land mens de andøvet utenfor.

I 1997 hadde jeg alle lyktene fra Hausvig til Sandøya, men fra da av ville Kystverket selv bruke sine folk på Lista fyr til å etterse lyktene, og jeg ble oppsagt. Jeg fikk et diplom for lang tjeneste, men siden dette var deltidsstilling får jeg ingen pensjon, selv etter 28 år som lønnet derfra.

Gravferdsagent Eddi Lande sa alltid ved begravelser at «det er bare gode minner». Slik er det for meg også:

- Minner om savnet etter å ha med seg en ung og vakker kvinne på turen, og minner om de gangene jeg hadde med en slik.
- Minner om storm, is og snø. Når isen lå på fjorden dro jeg båten utover på isen til den datt gjennom, og på hjemturen kjørte jeg i isen til båten kunne kjøres opp på iskanten. Da måtte jeg være kvikk opp på kanten for å dra den videre før isen ga etter.
- Minner om bekmørke, og spøkelsene på Katland som aldri viste meg.
- Minner om hærverk og politianmeldelser.
- Minner om lønnsutbetalinger via postmannen. De reddet oss mange ganger.
- Minner om bønn til Gud om hjelp, og Takk til Gud for at det gikk bra.
- Minner om å kjøre over Nordsundsbroa med bilen uten å kjøre i rekkverket mens jeg observerte fire lykter.

Videre minnes jeg da det kom en overingeniør fra Kystverket som jeg måtte ta med ut fra Farsund. Han hadde som oppdrag å finne ut hvordan en best mulig kunne sprenge fyren ut på sjøen. Så ville de sett opp fire lange ben som en ny liten lykt kunne stå på. Det virket ganske enkelt og fort gjort. Vedlikeholdsfritt ville det bli også. Vel inne til byen igjen traff jeg Havnefogd Holmesland, og jeg fortalte ham om planen. «Nei; det skal ikke skje», sa han. Så ringte han Kystverket, og han hadde en sterk stemme, så jeg vedder på at de som tok imot telefonen var temmelig tørre i øret etterpå. Og planen hørte vi aldri mer om.

Så over til Arthur Danielsen. Foreningens Henriette Skjæveland kom til å nevne at Arthur Danielsen skulle skrive en bok til 140- års jubileet. Så fortalt jeg at jeg hadde vært tilsynsmann der. Hun kontaktet Arthur Danielsen som igjen kom innom meg en dag. Vi koste oss rundt kjøkkenbordet, og han tok med seg permen min fra min tilsynsmannsperiode. I påska i år ble vi invitert ut til hytta hans i Loshavn, fikk hilse på hans flotte kone, og han tok oss rundt i Loshavn mens han fortalte om folk og liv både fra gammel tid og nå. Den mannen hadde mye på minnebrikka inne i hodet sitt. Det var en opplevelse å bli guidet rundt der.

Bare noen uker etterpå var vi tilbake til det Leonard Olsen og jeg snakket om i den koselige Loshavnstua; om at livet tar engang en slutt for oss alle. En dødsannonse står i avisen, et liv er slutt, men som Eddi Lande sa; «det er bare god minner.» Takk til Arthur for innsatsen! Fred med Arthur Danielsens minne!

Jeg vil også takke Henriette Skjæveland. Når lokalavisa har noe om Katland så er hun der. Når bondelaget skal lære å dyrke poteter på skrinn jord, så kan hun vise dem sin åker på Katland. Henriette gjør meg glad. Hun er en god representant for vår flotte kommune, for Katlands venner, for våre historiske fyr, og for så mye mer.

Katlandsprosjektet vil koste mye innsats og penger. Det ser ut til at Henriette vet hvordan en med godt humør, godt samarbeid og gode medarbeidere kan få selv tunge oppgaver til å gli lettere.

Gratulere med en fin bok og et flott arrangement til henne og alle som har stått bak alt sammen.

 

Festtalen ble holdt i anledning Søndre Katlands 140-årsjubileum som fyrstasjon, den 1. september 2018.

Arthur Danielsen Jr. har skrevet jubileumsboka "En bolig på et lite skjær". Han døde like etter å ha leverte fra seg endelig manus.

Henriette Skjæveland er styremedlem i venneforeningen for Søndre Katland fyr og i Norsk Fyrhistorisk Forening.

HER kan du lese mer om fyrstasjonen.

 

 

NFHF Forum

Aktivitet nå

Vi har 88 gjester og ingen medlemmer på besøk.